Hei, og godt nyttår! :) Grunnet en overdreven bytur igår, har jeg intet annet valg enn å sitte inne å glane i veggen idag. Er leeenge siden jeg har vært så sliten. Det er lørdag, men jeg merker at jeg ikke er redd for å gå glipp av noe for en gang skyld. Jeg tror jeg tok rekorden i alkoholkonsumering i Ålesund by i går. Jeg fornærma folk jeg kanskje ikke skulle fornærma, jeg mista visakortet mitt, og for første gang på lenge, hadde jeg mange svarte hull jeg ikke klarte å fylle på egenhånd. En vellykket kveld for mange, men kanskje en jeg kanskje kunne klart meg uten.

Det har jo vært jul siden sist jeg var innom her, og jeg må bare få sagt at jeg kunne ikke vært mer fornøyd med den. Fikk utrolig mye fint. Og det er så fint å tenke på at jeg har så mange som bryr seg om meg, og at jeg har så mange fine mennesker å bry meg om! Jeg hadde vel egentlig ikke satt opp noen ønskeliste, men likevel fikk jeg kun gaver jeg hadde bruk for og satte pris på :) Liker DET! Det er en god følelse at menneskene rundt meg kjenner meg så godt som de gjør.

Nyttårsaften gikk jo igrunn stille for seg, noe som var en god forbedring fra i fjor! Jeg hadde en koselig kveld sammen med koselige mennesker. Enkelt og greit!

Men nå er det altså vannvogna en stund fremover for min del. Spare penger og hvile kroppen litt. Nyttårsforesett har jeg ikke. Bortsett fra å kose meg maksimalt i 2012! :)

Har troa på at dette kan bli et bra år!

Jeg var ute og gikk i regnet idag. Det regner mye her om dagen.. Litt for mye kanskje. Det er irriterende når det blir så mye. Men det er en ting som er mer irriterende enn regn; mini-fjortiser I regn! Gaaah! Jeg gikk med øreproppene i ørene uten å ha musikk på, for jeg ville ikke at telefonen min skulle bli våt, og de trodde sikkert ikke at jeg hørte hva de sa. Det var en gjeng på ca 5 barn som sto midt i veien og liksom skulle tøffe seg. Irriterende nok. Så hørte jeg den ene si: "Vi løper etter bilene da!"

-Vel, kanskje ikke så lett når du blokkerer veien for dem til å begynne med...? De skulle egentlig være glad for at jeg er fotgjenger, for hadde de stått sånn, hadde jeg sikkert gått ut av bilen min å kasta dem i elva.. :P

Uansett.. da jeg var kommet opp til dem, hørte jeg den andre si: "Vi kan ikke springe etter bilene. La oss heller snakke med fremmede!"

-JAAA! For det er LURT! Åååååå... måtte virkelig anstrenge meg for å ikke lokke de med godteri eller noe sånt. Bare for å poengtere at sånt er farlig. Man vet aldri når man støter borti feil folk, og når du er liten, skal du ikke gjøre sånt med voksene personer du ikke kjenner. Er det ingen som lærer barna sine sånt lenger? Er jo ikke så lenge siden det var en sak om noe lignende i nærheten. Nå ser jeg kanskje ikke så farlig ut, men det trenger vel egentlig ikke en farlig person å gjøre...

Jeg trampa hjem, for å si det sånn.. og ja, de prøvde å snakke til meg, men jeg motsto fristelsen til å skremme dem.. De er jo bare barn - tross alt.

Jeg må bare beklage, men jeg synes sånne barn er irriternde.

Så var jenta sykmeldt. Eller 0% friskmeldt om man skulle prøve å se på det fra et positivt synspunkt, noe som er noe vanskelig.. Jeg har som kjent vært veldig neffor de siste ukene, og jeg har trodd at det var tankene mine som var problemet. Men nå viser det seg at kroppen min har forsøkt å fortelle meg noe hele tiden.

Jeg var hos legen i går og prøvde etter beste evne å forklare hvordan formen hadde vært. Han mente at forkjølelsen jeg hadde - og ikke klarte å bli kvitt, skyldtes at jeg røyker, men han skulle ta et par prøver av meg for å være på den sikre siden. Et par timer ringer telefonen min, og da vil legen fortelle meg at jeg har kyssesyken. Det må bare spørres: Skyldes det også røyking?

Jeg er av den oppfatning at det er litt for lett å skylde på røyking. Greit, det er drita farlig å røyke, men er det likevel roten til alt vondt? Jeg har full forståelse for at legen min vil at jeg skal slutte fordi det er farlig, men det blir litt feil å legge all skyld på røyken.

Nå skal det sies da, at jeg har en av de "lette" variantene. Lever eller milt er ikke hovene, og ikke har jeg vondt i halsen heller, men jeg har ganske nedsatt allmentilstand, og er derfor i crappy form. Så jeg har sluppet billig unna, gitt :) Men like så irriterende fordi om! Jeg vil være frisk! Jeg vil at formen skal komme på topp igjen! Savner gamle-Miriam! But.. I'll get there.. I'll get there... :)

For min del, så betyr dette ingen alkohol på en god stund. Det betyr endring av livstil. :P Det er jo det helgene mine har bestått av det siste året. Da sier det seg selv at jeg kanskje burde finne meg en hobby! Og jeg trenger forslag.. hehe..

Jeg vet ikke helt hva som er verst. Tanken på at det kan ta sin tid før forkjølelsen er borte, eller tanken på at jeg ikke får festa med vennene mine. Jeg skammer meg litt når jeg innser at det er festinga jeg kommer til å savne mest:p Men de to går jo litt som hånd i hanske. Man burde ikke gå ut når man er syk uansett, så kanskje det er litt mer sånn 50-50 sak ;) Det å gå på byen edru har jo aldri stoppa meg før, så hvorfor skulle det det nå? ;)

-Miriam -  out! :)

Det må jo prøves!

Som noen vet bedre enn andre, så har jeg det ikke så bra om dagen.. Jeg prøver etter beste evne å late som jeg har det bra, og enkelte dager er virkelig bedre enn andre. Jeg holder meg mest mulig for meg selv, fordi det er beroligende og jeg slipper å være noen jeg syns er vanskelig å være. Men å bare stirre i veggen klarer jeg jo ikke. Datamaskinen min har vært en god venn den siste tiden, og jeg lurer på hva jeg gjorde før internett :)

Youtube har vært min venn i det siste, i og med at nettstedet har ganske høy underholdningsverdi. Jeg tenkte jeg ville anbefale en som jeg har fulgt en stund. En helt random episode det her, men fyren er gjennomført genial. Humoren er kanskje litt drøy, men veldig enkel :)

Ray William Johnson har et youtube show kalt =3, som tar for seg tre videoer hver uke som har vært populære på Youtube. Jeg har tenkt et par ganger at jeg må være ganske sær for å like dette, men jeg er tydligvis ikke alene i og med at kanalen hans er den med flest abonenter :D

Han har også et cartoonband som kalles "Your favorite Martian":

Om dette er noe du vil finne mer ut av finner du også mer på kanalene hans på youtube, men også på Facebook, Twitter og Google+ :) Han legger ut nye videoer to ganger i uka, og jeg synes det er ganske greit å få det med seg gjennom newsfeed'en på facebook :)

Håper det faller i smak :D

Det er et under at jeg lever! Det er helt sant. Det er et under at jeg har rukket å fylle 24 år. Ihvertfall når jeg ser på plantene til mamma. Hun kjøpte noen palmer for en stund tilbake siden. Ørkenplaner. Den slags som skal leve seg en goood stund uten vann. Først døde den ene. Ganske brutalt egentlig. Stakkars palmen. Det er bra at jeg ikke knytter meg til planer, og gir dem navn åsånn, slik jeg gjør med så mye annet. Jeg tenker på Postgirobyggets sang - Potteplanten Lotte, og ler :) Der har vi mamma i et lite nøtteskall :) Ser for meg den døde planten som bare står og står, med eierens lille håp om at den kanskje, en gang, vil vokse til liv igjen. De gjør sjeldent det, de døde plantene. Dessverre.

Den andre planten kjemper sine sist krampetak i skrivende øyeblikk. Den er nesten helt brun. Et par grønne blader, er det som er igjen.

Det jeg vil frem til er vel at:

Når folk foreksempel vil skaffe seg et kjærledyr, så blir de vanligvis anbefalt å kjøpe en plante, for å se om de klarer å holde liv i den først. Om man ikke engang klarer å holde liv i en ørkenplante, finnes det da muligheter for at man klarer å ta vare på et levende vesen? Jeg er et levende bevis på at det virkelig går, for mammaen min er temmelig dårlig med planter. Og når jeg sier temmelig dårlig, så var det en understatment. Jeg tok meg den frihet:

Det er en litt skummel tanke da. At det er så vanskelig å holde grønne ting i live. Men til tross hennes mangler på grønne fingre, så har hun klart seg godt :) Flinke mammaen min. (tross alt) ^^ <3

OG JA - JEG HAR FÅTT MAT OG VANN. for det meste ihvertfall ... :)

Jeg var en tur i Trondheim i helga, sammen med venninna mi. Vi skulle se en konsert på lørdagen med et band ved navn Apeiron Restraint. Hørt om dem? Hvis ikke kan jeg si såpass:

Det er en ganske awesome gjeng som spiller musikk jeg er overrasket over å like. Egentlig litt for hardt for min smak, men likevel utrolig fengende. Dessuten gir de så mye av seg selv når de er på scenen, at det er moro å se på :) Absolutt vært en sjekk :) De har ENDELIG fått fire av sangene sine på spotify, så vær så god sjekk det ut :)

Grunnen til at jeg har hørt på dem, er at de la ut på en norgesturnè - 28 konserter på 28 dager, 7 byer. Bare DET er jo passe galskap. De starta ihvertfall i Ålesund, og kompisen min hadde fått æren av å være vikartrommis for bandet de første to ukene. Så egentlig dro vi bare ut dit for å støtte kompisen vår. Bonusen var jo at vi faktisk likte det vi hørte, noe som førte til at vi fortsatte å gå på konsertene hver søndag.

Siden både venninna mi og jeg tengte å komme oss bort, så bestemte vi oss for å dra til Trondheim for å se den 28. konserten. Det var passe høy stemning. Folk var jo helt ville :D Disse gutta burde være så sinnsykt stolt over hva de har gjort. Og jeg har en god følelse om at det kommer til å ordne seg for dem. Jeg ble selfølgelig syk mens jeg var der oppe, så det ble en rolig kveld for min del. Noe som var greit, siden vi dro den heeeelt ut dagen før.

Alt i alt var trondheimsturen akkurat det jeg trengte. På en annen måte ble den akkurat som jeg fryktet. Men konserten var bra, og det var jo egentlig derfor vi dro ^^,

Det er ikke alltid lett å smile til verden, når den ikke smiler tilbake til deg. Enkelte ting blir ikke som du engang hadde forestilt deg at de skulle bli, og enkelt mennesker er ikke slik du trodde de var. Derimot har du de menneskene som strekker seg enda lengre enn de forventningene du har til dem. Det er ikke alltid like enkelt å skjønne alt her i verden, men enkelte ting er vel også meningen at man ikke skal kunne forstå. 

Denne sommeren har handlet ganske mye om dette for meg. Mennesker jeg trodde var mine venner, ihvertfall ikke uvenner, snur på femøringen for å henge meg ut på internett. Jeg gjør mitt for å vise at det ikke plager meg, men hvem plages ikke av sånt? Det tordnet ute i det jeg skrev dette. Kanskje jeg fortjener det som kommer min vei. Kanskje jeg har vært en dårlig venn for enkelte. Jeg har sikkert det. Jeg har prioritert feil. Kanskje ikke feil, men ikke riktig heller. Jeg valgte å kutte ned kontakten med andre venner, for å fokusere mer på en som faktisk trengte det, og nå blir jeg straffet for det. Merkelig nok kun av en av de jeg brukte mindre tid på, men det er vel en for mye, i guess...  Nå tordner det bare enda høyere.. er jeg helt på viddene?? :p Til mitt forsvar, så forklarte jeg til alle vennene mine i forkant hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. Men likevel blir jeg hengt ut på facebook for å være en falsk og dårlig venninne. Og etterpå for å ikke være voksen nok. Oh, I just love the irony....

Ellers så har jeg tenkt på drømmene jeg hadde for meg selv for 5-6 år siden. Jeg husker dem så utrolig godt. Det jeg kan si er - at ingen av dem har gått i oppfyllelse. Jeg har ikke gjort så mye for det heller, egentlig. Og det sier jo mer om meg enn noe annet. Jeg sitter fortsatt hjemme. Uten noe særlig å være stolt av. Jeg er 24 år, og ingenting selvgjort jeg kan være stolt av. Ganske kult. Og jeg vet. Den eneste som kan gjøre noe med det er meg selv. Jeg vet,, jeg vet, jeg vet.. jeg har bare ikke nok energi til det akkurat nå.. Jeg orker ikke å ta opp den kampen med meg selv. Og ja. Ganske selvmedlidende kanskje, men jeg må bare komme meg opp av den gropa her først.

Samtidig som at jeg er i en litt sånn crappy-state-of-mind, så må jeg jo aldri glemme de tingene i min verden som jeg har vært så heldig å fått. Jeg har en hel haug med nydlige venner som ihvertfall er der for meg når jeg lar dem være det. Det var jo det med å smile til verden.. Jeg vet ikke hvor mye de har skjønt.. Ikke familien min heller. Har ikke vært så flink til å gi av meg selv i det siste. Lettere å ignorere det i håp om at det forsvinner en dag. Det er så mye annet som er så mye viktigere. En hel nasjon er i sorg. Man snakker jo ikke om annet. Det føles som om det er forbudt å være lei seg for andre ting. Egne ting. Man føler seg med engang egoistisk.

Jeg har mange rundt meg som bare vil meg godt. Jeg vet det så utrolig godt. Men så har vi også dem som ikke vil meg godt. Og jeg tror det er de som endelig har klar å sneket seg inn. Jeg vil ikke knekkes, men det er noe som sier meg at det er forsent...

-Gratulerer så mye. Du fikk det som du ville. Du fikk reaksjonen din. Du vant!

Jeg tror egentlig at ingen leser denne bloggen lenger, siden jeg ikke har hatt et innlegg her på over et halvt år.. Jeg er veldig dårlig på gjøre noe fast over lengre tid, og er derfor heller ingen "standard" blogger. Men jeg liker den.. litt fordi det gir meg muligheten til å tømme hode mitt.. - til hvem som nå enn måtte ta seg tid til å lese det, eller bare for megselv.

Det har vært et sykt halvår. Mye har skjedd siden sist, og det er lite av det jeg ville vært foruten.. Vi kan ta sommeren min først, som har vært helt fantastisk. To uker på reisefot. Fått sett endel av de menneskene jeg savner så utrolig mye, og itillegg møtt nye mennesker som jeg allerede har lært å sette utrolig stor pris på.

Jeg fikk delt opp ferien min i to. der jeg hadde først to uker, som jeg brukte på å reise, og to uker litt senere, som jeg bare brukte på å koble av hjemme. Her kommer vel det som trenger utløp... Del to av ferien min begynte på den merkeligste måten.. -En bombe gikk av i oslo, og i neste øyeblikk begynte ungdommer å falle som fluer på en øy et stykke unna.. Helt uvirkelig. Jeg viska nettopp ut en halv side jeg hadde skrevet om hvordan JEG følte det etter denne dagen. For det spiller ingen rolle. Jeg er kanskje norsk statsborger, med rett til å sørge over en nasjonal tragedie, men det for bli en sorg som jeg skal spare internett for.. hvilken rett har jeg egentlig til å sørge over noe som helst? Jeg kjente ingen personlig fra ulykka. Jeg kjenner bare personer som sitter igjen med et enormt savn over de de har mistet.. Jeg snakka med en venn av meg for et par dager siden om akkurat det her. Han hadde 3 venner der - og merkelig nok endte han opp med å trøste meg, fordi jeg plutselig fikk en reaksjon på alt. Han sa igrunn imot alt det jeg nettopp har skrevet ned .. men det jeg bet meg litt merke i var:

"Miriam, det er lov å være lei seg, husk det. Nå skal du få høre en ting som kanskje gir litt mening. Du sier du syns synd på deg selv. Men det er altså lov. For det er masse inntrykk, og masse følelser og masse man tenker på, så hør her. Inntrykk som ikke kommer til utrykk, blir NETRYKK. = det må ut på en måte."

Så det her er vel min måte å få det ut på. Jeg vet ikke helt om noe av det her har trykt ned her har gitt mening for noen, men for meg har det det, og det er vel det som er viktig akkurat nå..

Først må jeg bare få begynne med å si at jeg jobber sammen med en fantastisk fin gjeng! Syns faktisk selv at jeg er utrolig heldig som får jobbe sammen med så mange bra mennesker!

Vi har vært på julebord idag, og det har bare vært supergøy! Litt uten om det vanlige, men en fantastisk fin opplevelse! De fleste som leser dette vil nok henge seg opp i ordet "Penis" i overskriften. For å ødelegge spenningen med en gang, kan jeg si at julebordet på ingen måte var berørt av det annet enn på et bilde som skulle beskrive et stedsnavn her i bygda i en rebus. Synes bare det var catchy å ta det med! :D Stedsnavnet er Peneset, og for folk som ikke kommer herfra og hører det for første gang, forbinder det ofter med .. ja.. ordet "Penis". Men vi er fan av ordspill, er vi ikke? ;)

Alt med dette julebordet var hemmelig. Vi fikk kun beskjed om å ta på oss tjukke klær og møte opp på skytterhuset klokken seks. Jeg kommer først, og får beskjed om at vi skal skyte idag. Må igrunn innrømme at angsten tok meg litt med det samme. Jeg har utrolig respekt for skytevåpen. Skummelt jo. Men etter vi fikk instruksjoner, og fikk fyrt av et par skudd, så var det faktisk veldig moro! 15 skudd var liksom litt lite plutselig! Men må bare si at hobbyen min - det blir det nok ikke ;)

Etterpå dro vi videre på dette rebusløpet, der vi skulle bygda rundt å løse oppgaver. Det var veldig gøy, og det er jo selvfølgelig her at alle disse andre stikkordene kommer inn. Det hele var lagt opp til at vi skulle bli lurt til å tro at vi skulle spise krabber til mat. (Jeg hadde forresten ikke protestert der altså! Krabber er supergodt!) Så vi var innom hus til flere kollegaer og ned med sjøen og dro krabbeteiner, prøvde å lage slike julestjerner man pynter julegaver med (2 av 20stk klarte det) mm, før vi endelig kom frem til siste destinasjon der det stod god mat og venta på oss.

Det ble en fantastisk fin kveld, men god mat, og drikke og mye å le av! Det kosligste var vel at alle hadde kjøpt en gave, som ble delt tilfeldig ut til en annen kollega! :) Sånt blir det julestemning av! <3

Til slutt vil jeg rette en ekstra stor takk til julebordkomitèen vår, og kanskje til og med gratulere med et usedvanlig vellykket julebord! Til alle som var med! You guys are AWESOME!! <3