Det er et under at jeg lever! Det er helt sant. Det er et under at jeg har rukket å fylle 24 år. Ihvertfall når jeg ser på plantene til mamma. Hun kjøpte noen palmer for en stund tilbake siden. Ørkenplaner. Den slags som skal leve seg en goood stund uten vann. Først døde den ene. Ganske brutalt egentlig. Stakkars palmen. Det er bra at jeg ikke knytter meg til planer, og gir dem navn åsånn, slik jeg gjør med så mye annet. Jeg tenker på Postgirobyggets sang - Potteplanten Lotte, og ler :) Der har vi mamma i et lite nøtteskall :) Ser for meg den døde planten som bare står og står, med eierens lille håp om at den kanskje, en gang, vil vokse til liv igjen. De gjør sjeldent det, de døde plantene. Dessverre.

Den andre planten kjemper sine sist krampetak i skrivende øyeblikk. Den er nesten helt brun. Et par grønne blader, er det som er igjen.

Det jeg vil frem til er vel at:

Når folk foreksempel vil skaffe seg et kjærledyr, så blir de vanligvis anbefalt å kjøpe en plante, for å se om de klarer å holde liv i den først. Om man ikke engang klarer å holde liv i en ørkenplante, finnes det da muligheter for at man klarer å ta vare på et levende vesen? Jeg er et levende bevis på at det virkelig går, for mammaen min er temmelig dårlig med planter. Og når jeg sier temmelig dårlig, så var det en understatment. Jeg tok meg den frihet:

Det er en litt skummel tanke da. At det er så vanskelig å holde grønne ting i live. Men til tross hennes mangler på grønne fingre, så har hun klart seg godt :) Flinke mammaen min. (tross alt) ^^ <3

OG JA - JEG HAR FÅTT MAT OG VANN. for det meste ihvertfall ... :)